© Can Stock Photo / whiskeyblue  

Forord: om prosjektet

På denne siden vil du kunne ta del i en annerledes leseropplevelse. «Reisen til Tellali» er det jeg har valgt å kalle en «nettbasert sanntidsroman». Det vil si en roman som skrives online og i sanntid.«Reisen til Tellali» handler om professor Odin Tulliball, som med sine to barn Thea og Tor, og trofaste assistent Snorre Krøllfot, legger ut på en ekspedisjon til sydpolen og et ukjent hulesystem. Her finner de en inngang – eller portal om du vil – til en annerledes og skjult verden.Følg ekspedisjonen dag for dag, og uke for uke.Romanen skrives som en blogg / dagbok av Odin Tulliball professor i Tøvologi ved det Komilatterske Fakultet ved Universitetet i Oslo.

Historien er inspirert av Dinotopia og Reisen til jordens indre, og må regnes som en hyllest til disse to gode bøkene av henholdsvis James Gurney (Dinotopia) og Jules Verne (Reisen til Jordens indre).

Velkommen til Tellali!

Prolog: Ekspedisjonen

Hei,

jeg er ikke så glad i formaliteter. Jeg er mer av den praktiske typen, kan du si, men jeg synes jeg skylder deg en aldri så liten introduksjon. Mitt navn er Odin Tulliball, og jeg er foruten verdens fremste ekspert i Tøvologi, også eventyrer. Jeg har kjempet meg vei gjennom den tetteste jungelen i Vietnam, og jeg har tatt meg oppover Amazonas elven en rekke ganger. Jeg har besteget Mount Everest en rekke ganger, også en gang i kortbukse… Vel, ok, den siste var kanskje en overdrivelse, men jeg hadde kortbuksen utenpå skibuksen.Jeg vil ikke bruke mer tid på mine tidligere bragder, for jeg vil nødig virke skrytende. Jeg er i grunnen en ganske alminnelig fyr, som liker eventyr, og særlig hvis jeg kan dele de med mine gode venn Snorre Krøllfot, og mine barn Thea og Tor. Når det gjelder barna mine, så er ikke de like positive for tiden. Thea, som har fylt fjorten syntes ikke lenger ekspedisjonene våre er det gjeveste for tiden, men Tor på elleve er fortsatt helt med.I dag fortalte jeg dem at vi skal tilbringe sommerferien med å undersøke et nylig oppdaget hulesystem under Sydpolen. Nærmere bestemt i hjertet av Dronning Mauds fjell.Vi reiser om noen uker, og det er ikke mangler på arbeidsoppgaver å gjøre: Vi må blant annet ordne hundespann og sleder for å få med oss alt utstyret frem til foten av fjellet. Inngangen til hulesystemet ligger litt opp etter fjellsiden, og har på satellittbildene vi har studert sett ut il å være dekker av fem til ti meter med snø. Vi planlegger å bore oss inn, men er usikre på om forholdene ligger til rette for det. Antarktis kan være et veldig ugjestmildt kontingent, og flere har forsøkt å finne og kartlegge hulesystemene tidligere, men har enten gitt opp, eller så har du blitt sporløst borte. Akkurat den siste biten har jeg holdt for meg selv, for jeg vil ikke uroe barna eller Snorre. Så lenge vi er forsiktige, så burde det ikke være farligere der enn i andre grotter og huler, og jeg har undersøkt en rekke forskjellige hulesystemer på de fleste kontingenter tidligere. Hulene ser ikke ut til å være fylt med hverken is eller vann, så det burde gå fint.Nå håper jeg bare at det faktisk ER et hulesystem, og ikke bare en liten grotte på fire til fem meter inn i fjellet, da blir ikke brillefransene nede på arkeologisk forbund særlig blide på meg, nå som jeg har klart å overbevise styret til å finansiere det meste av ekspedisjonen. Mat måtte vi ironisk nok ordne med selv, men for en garvet eventyrer med kjelleren full av hermetikk og tørket frukt og grønt, så burde det ikke by på alt for store problemene.Nå hører jeg Snorre komme famlende oppover trappa, så det er best jeg gir meg for akkurat nå. Du hører fra meg snart.Over og ut og alt det der.Oslo, den 4.mai 2017

Første ekspedisjonsbrev,

Odin Tulliball

Avreisen

Hei,

nå kan dere tro det har vært hektisk i de to siste ukene. Utstyr måtte finnes frem, kalibreres og skitne spader måtte vaskes og oljes i ekte forsvarsstil. Det er først og fremst min gode venn Snorre Krøllfot - tidligere oberst fra heimevernet - som er nøye med at uttsyret som brukes i felt, slik som spader, slegger, teltplugger med mer ikke bare skal vaskes og renses, men også oljes. Da skal utstyret vare lenger ifølge han selv.

Selv er jeg nok litt mer tilbakelent på det området og klarer ikke helt å se den store nytten, da utstyret sjeldent for mye hvile her i gården.

Så måtte vi ordne transport, og det viste seg å bli litt av en utfordring. Først hadde vi håpet å få haik med en av hurtigrutens ekspediasjoner til Antaktis, men de hadde ingen avganger før på høsten, og det var særdeles viktig at vi fikk reist nå. Jeg hadde gjennom noen kontakter i forskermiljøet fått ordnet oss transport på Antarktis inn til selve Dronning Mauds fjell, men den transporten gikk senest 1.juni.

Det endte med at vi fikk ordnet oss fly fra gardermoen til gatwick utenfor London. Derifra ville vi bli kjørt av noen venner fra en tidligere ekspedisjon til RAF Brize Norton i Oxfordshire. Derifra ville vi bli flydd med en Lockheed TriStar til RAF Mount Pleasant på Falklandsøyene. På Falklandsøyene blir det tre dager, før vi får haike med et forskningsskip fra Chile, som skal til Antarktis. De har gått med på å sette oss av slik at vi rekker transporten vår videre den 1.juni.

Det ble også et totalt kaos for to dager siden da vi oppdaget at passet til Thea var utgått. Det ble full krise da vi i utgangspunktet fikk lang ventetid for å ordne pass hos politiet, men vi møtte opp ved passkontoret og heldigvis fikk vi ordnet passet innimellom da en annen hadde avbestilt timen på kort varsel. Snakk om flaks.

Vi har studert kart og foreløpige resultater som ser ut til å underbygge teorien om at det finnes et tidligere skjult grottenett under Dronning Mauds fjell. Jeg, Snorre og Tor gleder oss som små unger på juleaften til å komme oss avgårde, men jeg kan se at Thea nok aller helst skulle ønske at vi ikke fikk ordna det passet, slik at hun måtte bli igjen her i Norge. Men du bevares, hvem kan vel si nei til en ekspedisjon til eksotiske sydpolen?

Nå gjenstår bare å pakke ned den frysetørra maten vi har stått og kokkelert på det lille kjøkkenet vårt de siste to ukene siden forrige ekspediasjonsbrev. I morgen tidlig, klokken 04:00 reiser vi til Gardermoen. Jeg håper virkelig ikke at Snorre har glemt å booke ekstra plass til alt utstyret. Endel har vi allerede sendt med skip til Falklandsøyene via Storbritannia, og jeg håper utstyret kommer tidsnok frem. De jeg snakket med sa at det burde ta ca 3-4 uker før utstyret kom frem. Det kunne også ta lengre tid, men da har vi rett og slett ikke tid til.

Dette kommer til å bli en spennende reise, og nå er det på tide at jeg logger av, slik at jeg får meg noen timer søvn før vi reiser.

Oslo, den 18.mai 2017

Andre ekspedisjonsbrev,

Odin Tulliball